Perfume: The story of a murderer

I dag var jeg på bokhandleren og kjøpte boka Perfume av Patrick Süskind. Boka ble filmatisert i 2006, av regissøren Tom Tykwer. Første gangen jeg så filmen var vinter 2007/08, og siden det har jeg vært fortryllet av filmen. Jeg må ærlig innrømme at jeg har sett den flere ganger enn det som er normalt, men jeg sliter med en ting; den etiske problemstillingen som har dukket opp i hodet mitt etter å ha sett filmen.
Filmen handler om Jean-Baptist Grenouille som er født i Frankrike på 1700-tallet. Han blir født i et bråkete, stinkende fiskemarked i Paris og moren hans prøver å kvele han minutter etter fødselen hans. Ved et mirakel blir moren oppdaget før hun kan drepe barnet pga Jean-Baptists høye skrik. Moren arresteres og senere henges.




Jean- Baptist har en eksepsjonell evne. Luktesansen hans er overlegent og han klarer å lukte og memorere alt, selv lukter ingen andre mennesker legger merke til. En dag kommer han over en skjønn jente, som lukter fantastisk. Han blir umiddelbart fasinert og følger henne til et mørkt hjørne og prøver å kysse henne. Hun stritter i mot og han ender opp med å drepe henne. Han prøver å bevare lukten hennes, men lykkes ikke. Jean-Baptist blir forferdet over det han har gjort, men det han eneste han angrer på er at han har mistet den nydelige duften hennes. 
Han blir besatt av å lære å bevare lukten av mennesker, og lage den perfekte parfymen. En parfyme som utstråler renhet og uskyld, i de mengder at den fikk mennesker til å føle kjærlighet. Problemet var at for å få tak i lukta på disse menneskene, måtte han drepe dem. Det var slik det startet. 

Han jaktet på rene, uskyldige og pene jenter som hadde akkurat den lukten han ville ha. Det var spesielt en jente som han ville ha, men som han feilet i å få tak i hver gang. Faren hennes gjorde alt i hans makt for å hindre Jean-Baptist i dette, og Jean-Baptist mistet nesten livet i forsøket, men greide å lure jenta til slutt.

Parfymen var komplett.

Det som skjer senere i filmen er ganske irrelevant for min problemstilling. Problemet mitt er at jeg har sympati for den hensynsløse seriemorderen Jean-Baptist. Hele livet hadde han blitt sett på som en byrde. Han var aldri elsket, ikke av en eneste sjel. Han hadde ingen å bry seg om han, og ingen som kunne lære ham forskjellen på rett og galt. En liten uskyldig unge uten kjærlighet og omsorg og rammer. Hans mål var å skape en parfyme av kjærlighet, slik at han for første i livet, kunne føle seg elsket. 

Men er det nok til å begrunne handlingene hans? Er det virkelig slik at en seriemorder kan bli tilgitt pga av omstendighetene? Pga bakgrunnen hans? Ville det ha vært greit å frikjenne en slik person?

Noen vil prinsipielt si nei, mens andre ja. 
Jeg håper å finne en annen aspekt i historien ved å lese boka. Kanskje det klarner samvittigheten min. 

En tysk trailer av filmen: